Redd Ullevål sykehus og spar 20 milliarder?

Bruke 40 milliarder når alle ansatte er imot?
Vi hører politikere si at hvordan kan man i alle dager gjennomføre en byggeplan for OUS, som de tillitsvalgte sier at alle de 23.000 ansatte er imot? Ja kanskje med unntak av noen hundre medlemmer i den lille fagforeningen Parat da. Dette er selvsagt retorikk fra fagforeningene i OUS sin side, der særlig politikerne på venstresiden og vinglepartiet Venstre så langt har bitt på. Og i dag leser vi at populistene i Oslo Frp kjenner på presset og sier det samme. De vil ha seg frabedt avvikling av Ullevål sykehus. For hele verden er jo imot dette. Men å sette likhetstegn mellom fagforeningene i OUS sitt fagpolitiske ståsted i byggesakene i OUS og hva de 23.000 ansatte faktisk mener om nye bygg i OUS, er og blir søkt.

Vil ikke ansatte og pasienter ha nye bygg?
Situasjonen er selvsagt vesentlig mer nyansert enn som så. For også jeg har snakket med ledere og ansatte i OUS og jeg snakker fortsatt med helsepersonell som verken kjenner til detaljene i eller bryr seg så veldig om de fagpolitiske ståstedene til foreningene de betaler kontigent i. Men de bryr seg veldig mye om murpussen som drysser fra taket i de dårligste byggene, muggsoppen, rottene som av og til dukker opp i gangene og de delene av medisinsk teknisk utstyr/IKT som enten er utdatert eller ikke fungerer som de skal. Dette er helsepersonell som ønsker nye bygg og topp moderne fasiliteter, og som ikke er så opptatt av prestisje, tomtevalg og høyden på byggene. Og mange har allerede ventet på disse nye byggene i 10 år, de er trolig veldig lei av både gjentatte utsettelser og vedvarende støy i organisasjonen. Og hva med pasientene og pasientforeningene? Har media og politikerne som akkurat nå rister veldig på hodet, spurt pasientene om viktigheten av at nye bygg kommer kjappest mulig på plass. Ja for de er vel også ganske lei av å vente, mens de ligger på seksmannsrom med forheng med felles toalett, bad og dusj: Ja bare gå ut på gangen, ta til høyre og så finner du det.

Tomtene behandler ikke pasienter
For det er ikke verken de geografiske stedene Gaustad eller Ullevål som skaper faglig eksellense og god pasientbehandling: Det er i fagpersonenes hode og hender kompetansen, ferdighetene og evnen til teamarbeid sitter, ikke i byggene eller på tomtene. At en del ansatte vegrer seg å flytte fra stedet de jobber på akkurat nå, og kanskje ikke ønsker å flytte fra Ullevål til Gaustad eller Aker Sinsen, det kan alle forstå. For de aller fleste av oss vil jo helst jobbe slik vi er vant til og opplever at vi behersker. Nye bygg, nye kollegaer og nye datasystemer er jo en terskel. For oss alle. Men så går det likevel stort sett over og ganske så bra.

Fagmiljøenes uvurderlige eliter
Og så er det noen få grupper blant alle disse dyktige 23.000 ansatte, som har særlig påvirkningskraft. Som grunnet deres usedvanlige faglig styrke og dyktighet, gir dem rask aksess til både ledelsen i OUS og HSØ, i media og blant politikere. Våre ypperste fagmiljøer ved hhv. Rikshospitalet og Ullevål, som i sin tradisjon og sitt virke egentlig er ganske ulike: Der de av gruppene som tilhører Rikshospitalet, i hovedsak jobber elektivt (minus eksempelvis deler av organtransplantasjonsvirksomheten), mens gruppene på Ullevål jobber vesentlig mer akutt. I gruppene på Rikshospitalet har alle doktorgrad, mange er professorer, mens Ullevål på sin side har en større andel praktikere. Å samlokalisere deler av disse eminente høyspesialiserte miljøene på begge sider av ringveien, er det selvsagt mange som er imot. Du trenger ikke være tungt skolert i verken ledelse eller organisasjon for å forstå akkurat det.

Og skal jeg virkelig driste meg til noen spreke påstander, så må det være at for eksempel thorax-, nevro- og traumemiljøene ved Ullevål kan oppleve seg utfordret av Rikshospitalets aller beste spisskompetanse og tunge forskningskompetanse på disse fagområdene. Og selvsagt kan vi tenke vice versa: At den usedvanlige spisskompetansen ved Rikshospitalet som er vant å jobbe elektivt (planlagt, ikke akutt) kan kjenne seg utfordret av det tempo og den intensitet som kjennetegner traume- og akuttmiljøet ved Ullevål. Ullevåls usedvanlige teamarbeid. Der «primadonnaer» ikke bare kan gjøre som de vil, men må jobbe på linje med de andre i en stringent teambasert og trenet modell. Jada, jeg setter det på spissen og noen blir sikkert i harnisk av det jeg skriver akkurat nå. Men vi får tåle det, for i slike heftige debatter som OUS-saken nå har blitt må man gjerne være det for å få frem sitt argument. Men også disse toppfolkene tåler nok et lite flytt til den ene eller andre siden av ringveien, dersom årsaken bak er en tilstrekkelig god sak for samfunnets del. Og hvis lønnen de får kommer til å bli den samme, kanskje til og med noe høyere.

Kan ikke ledelsen bare la dem være i fred?
Men hvorfor kan man ikke bare slutte å krangle og la sykehusene være der de er og la fagfolkene fortsette å gjøre det de kan og gjør så bra? Jo fordi det oppdraget OUS fikk av et stort flertall av politikerne og sin eier i 2008, sa at disse fagmiljøene må jobbe tettere sammen og utvikle medisinen, faget og forskningen til nye høyder – sammen. Benytte sine samlede ressurser enda bedre, gjøre vaktberedskapen mindre sårbar og dele på særlig kostbart medisinteknisk utstyr: Samlokalisere. Og da kreves det beslutninger, evne til å skjære igjennom. Særlig når prosessen har vart i 10 år, med tonnevis av utredninger underveis og stadig ett skritt fram og et par tilbake. For lederskap i sykehus handler om å utvikle og forbedre, ikke konservere og tekkes fagforeninger i ett og alt. Og hvis ikke disse beslutningene tas, da stopper offentlige prosesser opp. Nye utredninger, nye debatter, kronikker og enda flere pasienter og ansatte som rister på hodet og lurer på hvorfor de nye byggene aldri kommer.

Hvorfor i huleste utredet man Gaustad?
At man har jobbet for å samlokalisere toppmiljøer som thorax, nevro, traume, transplantasjon mv ett sted ved å utvide på Gaustad, er jo selvsagt fordi bygningsmassen der oppe er vesentlig nyere og mer helhetlig planlagt enn på Ullevål. Og man gjorde tilsvarende studier for å se om man heller burde samle på Ullevål. Men Ullevål er et lappeteppe og en labyrint. Dagens bygninger og grunnforholdene der har blitt gjennomgått, ref. den omfattende rapporten fra Multiconsult. Lav teknisk standard, plassering av nybygg er vanskelig på grunn av fredning og vern. Under bakken ligger det potensielle overraskelser. Alle risiki utredet og gjennomgått, gav til slutt OUS og HSØ svaret om at Ullevål innebærer en høyere risiko enn bygging på Gaustad- og Aker-tomtene. Helseministeren, som hele veien har vært orientert og vist god forståelse for OUS sine særlige byggutfordringer, gav sin støtte. Det samme gjorde finansministeren.

Ikke ta morgensolen vår
Og så har vi tillitsvalgte og politikere som er i harnisk over planlagte høyhus på Gaustad. Og tomten – den er totalt uegnet og alt for liten. Dessuten, hva med de vakre omgivelsene i Gaustadbekkdalen, markagrensen og noen av Vinderns priviligerte naboer som kan miste litt av morgensolen sin? Nå er det jo en gang slik at fordelene ved høyhus tenkt for sykehusvirksomhet, handler om nedkorting av avstander og effektiv logistikk. Slik de mest erfarne sykehusarkitektene i Norge presist påpeker. P.t. er det tegnet inn 90.000 kvm på Gaustad i front av Rikshospitalet, selv om skissene sikkert endrer seg. Det er mye, det er en vesentlig supplering av det store bygget som allerede ligger der, med sine tekniske mellometasjer som gir god fleksibilitet for fremtidige tilpasninger.

Dermed viser det seg at den lille flekken av en tomt på Gaustad, likevel rommer et stort sykehusbygg, nettopp fordi man går i høyden. På fast fjell. Slik hovedblokken ved Haukeland i Bergen også er utformet med omkringliggende bygg. Mange synes at Haukeland er en stygg og sjenerende betongmastodont liggende midt mellom Bergens flotteste og dyreste boligstrøk. Like under Bergens vakreste fjell Ulriken. Men det tåles, fordi det er byen og vestlandsregionens viktigste sykehus. Samfunnet skjønner og gir aksept, fordi det befolkningen er aller mest opptatt av er en best mulig pasientbehandling hvis de blir syke eller skadd. At de beste fagfolkene er samlet på ett sted, akkurat der. På Haukeland, for de som er pasienter der og for deres pårørende. Og slik kommer nok samfunnet også til å tenke når det gjelder høyhus på Gaustad, hvis konklusjonen til slutt peker dit.

Nye og sterkere lyktestolper på Ullevål-tomten
Og hvis «belysningen» av Ullevål-alternativet som nå utføres, likevel viser at tomtene er bedre egnet enn Gaustad, dvs. at alle foreliggende rapporter fra Ullevål må omskrives og suppleres, ja så får vi kanalisere alle ressursene mot Ullevål i stedet og be anleggsmaskinene sette i gang fort som svint. For nye bygg haster. Men å tro at det blir billigere enn Gaustad, er selvsagt naivt. For det holder ikke med det ene klinikkbygget på Ullevål som Gaustad-motstanderne sier er «the solution»: Vi sparer 20 milliarder sier de.

Glem det. For dersom Gaustad-alternativet faller, så må det bygges både stort og avansert på Ullevål slik at viktige deler av de høyspesialiserte fagmiljøene ved dagens Rikshospital kan flytte ned dit. For koblingen av disse miljøene med Ullevåls høyspesialiserte tjenester, er som nevnt selve kjernen i OUS-oppdraget fra 2008. Og da må det rives og saneres ganske heftig på Ullevål-tomten, det må settes juridiske ressurser inn mot oppheving av vern og fredning og det blir selvsagt et interessant spetakkel å følge med på. Og kanskje de allerede utredede risiki ved Ullevål, før det for alvor gikk politikk i saken, ender opp med at Ullevål til og med blir dyrere enn Gaustad-alternativet. Den som lever får se.

Pasientene i Norge trenger byggene og topp moderne utstyr
Infrastrukturen og det medisintekniske utstyret vi trenger, og fortjener, kommer uansett tomtevalg til å koste skjorta. Gaustad eller Ullevål: Samfunnet må forberede seg på at det nye OUS, som allerede er sterkt på overtid, kommer til å koste i størrelsesorden 40-60 milliarder. Kanskje mer. Likevel er ikke dette mer penger enn to til tre årlige driftsbudsjetter for dagens store og tungrodde OUS til sammen, med gamle bygninger og ineffektive pasientforløp. Og når vi trekker parallell til de astronomiske summene den norske stat investerer i veiutbygging, eller hvor mye staten nå bruker på å heve en 5 milliarders fregatt som sannsynligvis vil ha null verdi på land, så er det kanskje ikke så galt. Vi snakker jo tross alt om hele landets viktigste sykehus, ja hele Norges medisinske og kirurgiske bakvakt: OUS.

Hvem avvikler sykehusbygg før man vet pasientene er ivaretatt?
Og uavhengig om det blir Ullevål som tømmes for fagfolk, eller om det blir deler av Rikshospitalet på Gaustad som blir tømt når de nye byggene en gang i fremtiden står ferdig: Så må selvsagt OUS, HSØ, helseministeren og finansministeren ha en beredskapsplan som sikrer at den samlede kapasitetsutfordring i hovedstaden i årene som kommer, inkludert Groruddalens bydeler og Oslo sør, alltid blir ivaretatt. For man stenger vel ikke sykehusbygninger i Norge, før man kjenner seg sikker på at pasientene i alle bydeler og landsdeler får den likeverdige pasientbehandlingen vi har rett på, både iht. helselovgivningen og de nasjonale målene for helsetjenesten.

Like fascinerende som ubegripelig
Politisk sett har OUS-prosessen vart i 34 år, siden Norbom-utvalget ble opprettet i 1984 og frem til i dag. Selve fusjonen av OUS og planleggingen av nye sykehusbygg har til nå vart i 10 år. Det er like fascinerende som det er ubegripelig. Våre eneste statsbærende partier i Norge, Høyre og Arbeiderpartiet, har vist politisk lederskap og stamina i en svært krevende omstillingsprosess for Oslo-sykehusene og i en stadig mer fascinerende politisk debatt. Så får vi se om de to statsbærende partiene klarer å stå løpet ut. Jeg tror de gjør det.

15. februar 2019.

Reklame